The Thing 2011 anmeldelse

The Thing 2011 er en pre-quel til John Carpenters The Thing fra 1982 - en film som var en remake av
The Thing From Another World (1951).

Settingen er spennende nok:

Nordmenn på en forskningstasjon i Antarktis finner et romskip og en nedtint utenomjordisk skapning nedi isen. Den amerikanske paleontologen Kate og kollega Adam blir flydd inn til basen sammen medpilotene Carter og Jameson. På stasjonene blir de møtt av en rekke norske skuespillere, bla a Trond Espen Seim, Jørgen Stanghelle og Stig Henrik Hoff. Skapningen blir skjært ut i en isblokk og plassert på et lagerom - der den begynner å smelte.

Dette ser fort mer ut som en remake enn en pre-quel. Dog er beskrivelsen hyllest-prequel mer passende. Visuelt er dette ikke langt unna Carpenters mesterverk, ja endog musikken - av selveste Morricone - er med, men der forgjengeren lyktes i å bygge opp en fremdrift og en spenningskurve blir dette mer enkeltscener enn en helhetlighetsfølelse. Mange av detaljene fra 82-filmen er ivaretatt - som øksen i veggen fra nordmennenes forskningsstasjon - her får vi se den bli plantet der- bra! Noen scener er dessuten direkte kopiert fra 1982. Paranoiaen og kaoset er fint ivaretatt og usikkerheten på hvem som er Tingen gjør at de selvsagt giver løs på hverandre. Filmen hviler seg litt for mye på CGI og for lite på de fysiske spesialeffektene som gjorde 1982-utgaven så dritskummel. Likevel er det mye fin skrekk her selv om ny datateknologi ikke nødvendigvis gir oss mer interessante eller bedre effekter. De norske skuespillerne gjør seg ikke bort selv om de stort sett bare er monsterføde. Uten all verden å spille på er det ikke mulig med karakterbygging lell. Ikke at vi trenger så mye sånt, nødvendigvis. At vi får høre både Sami Ædnan og Jeg Gikk En Tur På Stien vitner om stor humor på settet. Filmen savner nok en sterkere hovedrolle. Kate Loyd-karakteren blir litt for mye Scully eller Ripley-light for min del. En heller mislykket motvekt til den sterke Kurt Russell-karakteren fra 82-Tingen. De andre karakterene blir ikke utnyttet nok, de blir for anonyme som sagt. Slutten holdt på å bli litt sånn som slutten på Abyss, (forferdelig), men klarte heldigvis å styre unna -og flettes jo nydelig sammen med åpningscenen fra 1982. Karakter 4.