Ilsa, the Tigress of Siberia anmeldelse

Ilsa - som vi ble kjent med i filmen She Wolf of the SS (1975), er tilbake som kommandant - denne gang i en fangeleir i kaldeste Sibir - Gulag 14 for å være helt nøyaktig. Vi befinner oss i 1953 og Ilsa er Kamerat nå - Hitlers brune undikk er byttet ut med Stalins røde. I leiren er det nok å gjøre, som å torturere fanger eller la dem bli tigermat. Innimellom festlighetene blir det også tid for Ilsa til å hygge seg med sine medoffiserer - gjerne flere på en gang. De obligatoriske mykpornoscenene er selvsagt inkludert ludderi, lesberi og fallera. Naturligvis har leiren sin egen spinngale "Dr. Mengele" doktor med sine høyst tvilsomme eksperimenter på plass. En av de politiske fangene, Andrei Chikurin, viser seg å være en hard nøtt å knekke. Hverken elektrosjokk eller Ilsas tilnærmelser, ja, ikke engang et bilde av Stalin! får ham til å skifte side. Midveis får vi en artig overraskelse; plutselig er vi i Montreal i 1977 og følger noen russiske hockeyspillere på horehus. Chikurin er en nøkkelperson også her. OK OK. Dette er ploitation, og det skal jo være litt sleazy, camp og thrash. Vi får bære med oss at ingen av karakterene ser 24 år eldre ut i filmens andre halvdel. At ting som skal være kjipe og skumle bare blir teite og at mykpornoscenene mest får oss til å le. At skuespill og regi er nesten ikke tilstede eller at ting stort sett ikke henger på greip må vi også bare leve med. Pluss for noen oppfinnsomme og morsomme øyeblikk, ikke minst scenen der en vannseng fylt opp med bensin sprenges. Vittig. Håndbakscenen med motorsagene er nydelig rå. Bra! Det er ikke veldig givende dette totalt sett, men Dyanne Thorne er med - det er vel det viktigste? Dette er forøvrig den siste - av fire - Ilsa-filmer som ble laget på 70-tallet. De to andre er Ilsa, Harem Keeper of the Oil Sheiks (1976) og Ilsa - The Wicked Warden (1977). Hvor la jeg den neste Ilsa-filmen mon tro?

Mardi Gras Massacre anmeldelse

Det nærmer seg Mardi Gras festival i New Orleans. En seriemorder tar livet av flere prostituerte - og ofrer dem til en avgud. Både politi og borgermester er ute etter å stoppe drapene før festivitetene begynner. Men det er ikke mye de finner ut av der de roter rundt i blinde, mens vår mann går fra bar til bar - med sin Boris Karloff framtoning - og plukker sine ofre - uten at noen fatter mistanke. Og for en teit film dette er. Ingen fremdrift, repeterende og kjedelig, elendig skuespill, ulogisk og planløs. Full av intetsigende scener og full av enerverende (malplassert) dicomusikk. Ingen av karakterene har snev av troverdighet. Når Dr. Lewis, en ekspert på gamle kulter og riter påstår at Manson-familien var djeveldyrkere, da er vi kommet helt ute på jordet. At den ene purken starter et forhold til en av tøsene, ja, det gidd eg ikke engang nevne. Dette er altså ikke blant de mer interessante bannlyste video-nastyene fra VHS-filmens gullalder. Denne er altså fra 1978. Det som finnes av plot her er dessuten knabbet fra Blood Feast (1963). Tre identiske scener - attpåtil fra samme kameravinkel - med litt tortur og fjerning av hjerter, er hele beholdningen. Slutten er helt lam. Et forsøk på Dirty Harry-action som tryner fullstendig. Min USA importerte DVD versjon har intet ekstramateriale, ingen undertekster - ingenting. Ikke at eg tror det hadde hjulpet. Karakter 1/6

Mondo Cane anmeldelse

Legendarisk "Shockumentary" fra 1962 som svipper innom en rekke kulturelle praksiser rundt om i verden, med hovedvekt på det bizarre og sære. Det er mye fokus på primitive stammers ritualer og hverdagsliv, alt ment for å sjokkere oss bortskjemte ignorante tullinger i Vesten. Innfødte som stapper giftige sjøpinnsvin i gapet på hai som hevn for sine drepte barn, kvinner som ammer griser og skilpadder med dårlig retningssans pga forurensing og Tyrefekter-tullball fra vår egen verdensdel er bare noen av historiene vi skamløst blir servert som sannheter. Men mye her er manipulert og iscenesatt, uten at det nødvendigvis går utover underholdningsverdien. Innslaget om Cargo-kultusen på Borneo er blant det mest interessante. Ikke like sjokkerende i dag og det er utvilsomt all volden mot dyr som biter mest. Bakgrunnsmusikken og fortellerstemmen blir mer og mer enerverende utover filmen. Filmen fikk flere oppfølgere og startet en egen sjanger av exploitationfilmer. Hele den italienske kannibalfilm-sjangeren på 70-tallet hentet massevis av inspirasjon herfra. Gjenutgis på DVD i disse dager (2010). Karakter 4/6

The Beyond anmeldelse

1927: En lynsjemobb tar seg inn på et gammelt Lousianna hotel der den okkulte kunstmaleren Schweik bor. Nede i kjelleren blir han pisket med kjettinger, korsfestet og murt inne i veggen. Mange år senere har Linda Merill arvet hotellet. Hun pusser opp og gjenåpner det og finner etterhvert Schweiks noe sære arbeider på rom 36. Men i kjelleren finnes en grusom hemmelighet - og en forbannelse. En av portene til Helvete er dessuten åpnet. -Med The Beyond ville jeg takle Helvete mer metafysisk utførlig enn i City of the Living Dead. Min opprinnelige ide var å skape en ekte hyllest til Antonin Artaud, å lage en absolutt film, fullstendig fri og uten historie og logikk, kun bestående av en serie bilder av all verdens redsler. Slik beskriver Lucio Fulci selv filmen. Den er marerittaktig, surrealistisk, makaber og fasinerende. Men også skrudd, forvirrende og tidvis uforståelig. Fulci har hele tre filmer inne på den gode gamle video-nasty listen. De to andre er Zombie Flesh eaters (1979), også kalt Zombie 2, (George Romeros Dawn of the Dead fra 1978 regnes som Zombie 1) og House by The Cemetery (1981). Det er gørr, blod og ultravold i store doser her, og mange motbydelige og deilige scener. Slutten er forøvrig veldig bra - og dritskummel. Få med deg den uklippede versjonen - den ekle edderkoppscenen funker ikke hvis den ikke er helt inntakt. Karakter 4.5/6

Hüsker Dü - Eight Miles High

Ren magi. Verdens beste band.

I kjelleren Høyblokk 3, Vadmyrveien 26

Den skumle kjelleren i Vadmyrveien 26.

Grant Hart - Books About UFOs

Grant Hart - live på Club Manufactor,  Schorndorf, Tyskland 3 desember 2010. For en vellyd, for en konsertopplevelse, for en sanger, for en låtskriver. Filmed by Birger Vikebø. Used with kind permission.

Kachinas - Visions Of Brilliant Houses At Night

 

 Har vært i roteskuffen og funnet denne innspillingen fra ca 1998-99.

Roger Fjellstad Olsen, akk.gitar, tekst, musikk
Tor, trommer
Ketil, gitar
Hans Petter, vokal
Jan, bass

Visions of brilliant houses at night:

Baby please can i go home with you?

I Feel i've known you for so long
I really wanna sit beside your beautiful face
Don't you know we're dressed for space?

Visions of brilliant houses at night
that can even fly..away

Baby why can't i go home with you?
Feel I've known you for so long
I really wanna sit alongside your beautiful face... when we're heading for them stars

Visions of brilliant houses at night
that can even fly


....on the airy mountains
down that motorway
without a trace
(down the rusty glen)

Space is the place
Space is the place

Nick Drake Fruit Tree box anmeldelse

Noen ganger hører du artister som har får deg til å forstå at musikk kan åpne opp dører. Fylle hodet med deilig magi. Bare la tankene gå men ikke nødvendigvis forstå alt. Nick Drake (1948-74) rakk bare å gi ut tre album. De fikk i sin tid meget gode kritikker, men solgte alle dårlig. Five Leaves Left (1969) var en strålende debut. Flott arrangert og krydret med strykere. Balansen mellom Drake og musikerne er nær perfekt fordi arrangementene ikke kommer i veien for låtene  -og Drakes stemme og gitarspill har god plass i lydbildet. Musikken er en fryd for øret hele veien med sanger hentet fra øverste hylle. Oppfølgeren Bryter Layter (1970) var et bevisst forsøk på en mer kommersiell produksjon. Vi aner en litt lystigere og leken Drake. Låten Hazey Jane II er det nærmeste han noensinne kom ren pop. Som på debuten får Drake drahjelp fra blant andre Richard Thompson og Dave Pegg fra Fairport Convention. John Cale fra Velvet Underground var med og arrangere låten Northern Sky hjemme hos Drake i Tanworth-In-Arden. På Pink Moon (1972) finner vi Drake alene tilbake. Dette er platen som har gjort ham til den kultfiguren han er i dag. En plate så naken og ærlig, så tidløs og vakker. Så full av stor poesi. Sunget med en stemme av en annen verden.Tekstene er som ofte før inspirert av engelsk litteratur og fransk poesi, men gir bare små hint om hans egen psykiske tilstand. Manglende platesalg og oppmerksomhet fra omverdenen ga nok næring til depresjonene han sleit med. Det som engang var kilden til inspirasjon ble nå veien til hans tragiske død.

Fame is but a fruit tree
So very unsound.
It can never flourish
Till its stock is in the ground.
So men of fame
Can never find a way
Till time has flown
Far from their dying day.

fra sangen Fruit Tree er skremmende selvprofetisk. Time of No reply CDn er en fin samling av hjemmeinnspillinger og alternative versjoner. I tillegg får vi med de siste fire sangene Drake spilte inn. Karakter 6/6

Moon anmeldelse

Sam Bell jobber alene paa maanebasen Sarang for selskapet Lunar Industries. Sams oppgave er aa aa trekke helium-3 fra maanens jord og sende denne livsviktige energien tilbake til Jorden -det er slutt paa olje og gass. Eneste selskap er roboten GERTY. Sams treaarsperiode naermer seg slutten - hjemmme paa jorden venter kone og barn. Men saa begynner merkelige ting aa skje. Sam faar hallusinasjoner - og morke hemmeligheter kommer for dagen. Veldig anti-Hollywood dette. Filmen berorer temaer som kapitalisme og eksistensialisme samt Marxs teorier om fremmedgjoring. Arbeideren blir ogsaa et produkt - og det er jo maskinene som egentlig gjor jobben - og hvis Sam svikter kan han sikkert erstattes av noen som kan gjore hans jobb - for lavere lonn. Bra haandtverk, bra spill og bra setting - der de filosofiske elementene driver handlingen mer enn action og drama. Karakter:4.5/6

The Burning anmeldelse

Oppsynsmannen på en sommerleir blir utsatt for en spøk som ender med at han blir brent levende. Fyren overlever dog - og etter 5 års rehabilitering på sykehuset er han klar for hevn - bevæpnet med en stor hagesaks. Artig gjensyn med denne gode gamle video nastien fra 1981 - en av de 72 filmene som ble bannlyst av British Board of Film Classifications. Veldig lavbudsjett og veldig Fredag den 13-rip off. Det tar underlig nok litt tid før det skjer noe action -og et trent øye gjennomskuer kveppisene og fintene underveis. Karakterene er de sedvanlige; mobbeofferet, bråkmakeren, damekisen osv - uten at det gjør så mye. Artig å se Seinfelt-George i birolle dessuten. Som vanlig er i denne type filmer blir alle erotiske tendenser straffet med døden - bra! Flere fine splatterøyeblikk og ugne scener trekker dette opp på et godkjent nivå, og kanomassakren ute på vannet er en perle i grøsserhistorien. Mest gørr er det i den uklipte versjonen. karakter: 70/100