House On The Edge Of The Park anmeldelse

Bare to måneder etter Cannibal Holocaust (1980) var Ruggero Deodato tilbake med nok en skamløs og depravert voldsorgie. Og det begynner brutalt; En dame som er på vei hjem blir forfulgt og bilen hennes presses av veien. Det ender med voldtekt og drap. Hovedperson og psykopat Alex er dermed introdusert. Kort tid senere planlegger han og brushodet av en kompis, Ricky, en tur på by'n når en kunde ankommer bilverkstedet Alex driver. Problemet blir fikset og de to inviterer seg selv med på fest. På festen er det bare fintfolk. Alex og Ricky begynner å terrorisere festen, men rollene skal snart byttes om. Joda. Dette er ikke veldig ulikt Wes Cravens regidebut, klassikeren The Last House On The Left (1972), også den en slags mørk, ironisk kommentar til vold, hevn og straff i et sivilisert samfunn. Det er vel også forsøk på samfunns og klassekritikk her; Hvem er egentlig de degenererte? Er sosietetklientellet på festen mindre dekandente enn low-life tjommiene Ricky og Alex? Er ikke Alex i det minste lojal og ærlig? David Hess, som spiller Alex, gjentar sin rolle fra nettopp The Last House On The Left, og klarer seg bra. Det er mye kontroversielt her, og blandingen av sex, sadisme og ultravold ble selvsagt for mye for BBFF, som bannlyste filmen og dermed gjorde den til en video-nasty. Så kan vi jo lure på da om den påståtte tampongscenen var med i filmen, eller om det kun er en myte. Det er som sagt nok av andre ting å vemmes over her. Litt ufokusert og tregt er det innimellom og noe stivt og karikert over enkelte av karakterene. Slutten kan du se komme, men det er greit nok. Et fint bidrag til vår elskede Italienske horror-sleaze-exploitation sjanger. Godkjent dette. Trivia: Damen som blir voldtatt og drept av Alex ett minutt uti filmen spilles av Hess' kone. 3.5 /6

Duel anmeldelse

Dennis Weaver (kjent som McCleod her hjemme) er en omreisende selger som bokstavelig talt støter på The truckdriver from hell på landeveien. En uskyldig forbikjøring skal vise seg å få fatale følger; Trucksjåføren slår tilbake og dermed er vi i gang. Spielbergs grep med å aldri vise trailersjåførens ansikt gjør at selve traileren blir personifisert ondskap - og dermed blir det mer en kamp mellom mann og maskin. Stram regi, godt kamerabruk og masse spenning gjor at vi aldri kjeder oss. Mulig ting går litt over styr mot slutten dog. Filmen regnes som Spielbergs regidebut, selv om den ble produsert for TV. Filmen er bedre kjent på norsk under det teite navnet "Terror Bak Rattet". Hvorfor det ikke ble Hjelp, Jeg Blir Forfulgt Av En Gærning Med Truck , kan vi jo lure på. 5/6

 

Slither anmeldelse

Body horror. Joda, det er en fin sjanger det. En stein fra verdensrommet innholder en parasitt som begynner å fucke opp folk. Sånt blir det jo både zombie og splatter-elementer av. En del bra gørr, spytting og døde hunder trekker dette opp på anstendig nivå. Er vel mest en homage til en rekke klassiske horrorfilmer dette. Veldig silly og alt det der, men bra underholdningsverdi. 4/6

The Wicker Man anmeldelse

Nyinnspiling av gammel klassiker dette. En purk (Gage) drar til en ode øy for å finne en gammel flammes forsvunne datter. Han vikles etterhvert inn i et nett av løgner og lureri. Det kommer dessverre alt for tydelig fram at han selv er tiltenkt en ganske så ublid hovedrolle etterhvert. Denne nyinnspillingen er dessverre helt mislykket og bortkastet tid. Dårlig spill, klisjeaktige karakterer, horibelt manus og stor forutsigbarhet gjør filmen til tider uutholdelig å se på. Huttetu, og der var det tomt for chips og. Se originalen fra 1973. 1.5/6

The Skeleton Key anmeldelse

En sykepleier drar til et stort gammelt hus på landet for å pleie en gammel mann. Det viser seg at mor i huset er litt sånn "rar". Ved hjelp av The Skeleton Key begynner en liten oppdagelsesferd rundtom i huset - som skjuler gamle hemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Filmen klarer dog ikke helt å være skummel og spennende særlig lenge av gangen. Det blir litt av og på dessverre. Godt spill av alle, (spesielt av John Hurt) hjelper på. Heldigvis er det noen fine øyeblikk der alt stemmer og vi får spøkelser, kvepping og voodoo/hoodoo i en fin blandings. Slutten er god, og dermed er dette godkjent. 4/6