Eaten Alive / Death Trap anmeldelse

 

Spinngale Judd driver hotel i sumpen i Louisiana og har en krokodille som kjæledyr. Han har ingen problemer med å ta livet av sine gjester og dumpe dem til sin lille venn. Det er visstnok løselig basert på en sann historie dette, javel. En stakkars avskiltet prostituert er den første som får et ublidt møte med Judd og kjæledeggen, men flere er på vei. Dette er Tobe Hoopers første film etter Motorsagmassakren (1974), og hans første med Hollywoodpenger. Setting, miljø og stemning skaper en fin ramme for uhygge - og følelsen av at noe kjipt vil skje før heller enn siden. Dette er vel først og fremst en stilstudie av thrash - og funker OK som det. Det blir litt rotete og retningsløst dog, og spesielt Judd-karakteren blir litt for mye freakshow - på den feile måten. Hooper kranglet med produsentene (sånn er det når Hollywood er inne med penger) og hoppet av noen uker før filmen var helt ferdig. Artig å se Robert Englund som redneck her i finfin birolle. Han dukker som kjent opp som selveste Freddy Krueger i Wes Cravens "A Nightmare on Elm Street" syv år senere (1984). Filmen ble bannlyst av BBFC - British Board of Film Classification, og havnet dermed på den notoriske video-nasty listen. Det er en fin kuriositet dette - med enkelte høydepunkter. Må ikke forveksles med Umberto Lenzis kannibalfilm med samme navn, som kom i 1980. Karakter 4/6

Pandorum anmeldelse

Åpningstekstene kan fortelle oss at i år 2153 landet romsonden Paleo 17 på den jordlignende planeten Tanus. Det er over 23 milliarder mennesker på jorden og mat og vannmangel er vanlig. I år 2173 er situasjonen kritisk og romskipet Elysium blir sendt avgårde til Tanus. Ombord er tusenvis av mennesker, dyr og planter stuet i kapsler- en slags Noas ark i rommet. To astronauter våkner opp etter åtte års hypersøvn. De befinner seg ombord i Elysium -et megastort og tilsynelatende forlatt fraktskip. De husker ingenting av hvem de er eller hva som var formålet med reisen. Settingen er inspirert av forskjellige filmer som Silent Running (1972), Eden log (2007), Alien (1979) og Sunshine (2007). Og dette er en film som ser bra ut. Det er mørkt og klaustrofobisk - og mange mørke ganger, korridorer, luftekanaler og lasterom - naturligvis godt egnet for kveppiser og andre skumle øyeblikk. Solid spill av Quaid og Foster og passe doser med action, nerve og grøss på veien mot en spennende oppklaring. Monstrene er ugne - og ligner på monstrene i The Descent (2005). Det blir litt streit dog. Det er ingen moralske dilemmaer og filosofiske elementer her - som i Event Horizon (1997), Moon (2009) og nevnte Silent Running og Sunshine. Slutten er god - og optimistisk. Det er god skit dette. Karakter 4.5/6

Antichrist anmeldelse

En liten gutt faller ut av et vindu mens foreldrene har heftig sex. Knust av sorg og fortvilelse blir mor lagt inn på psykiatrisk sykehus, der ektemannen, som er terapaut, behandler henne. Snart drar de til Eden, en hytte i skogen,  for å bedrive terapi. Visuelt er dette drømmeaktig. Og Von Trier sparer ikke på noe; Kommunikasjon, religion, den åndelige verden, menneskets natur, freudisme og kvinnerollen i historisk sammenheng, er blant temaene. Det er utvilsomt en fordel om en er litt bevandret i mytologiens og psykoanalysens verden. Pluss på med sex, stygge vold- og torturscener og utstrakt bruk av symbolisme. Dette er en film som kan, og vil bli, diskutert og tolket på mange måter, og er vel like mye kunstfilm som det er spillefilm. Forvirrende og fasinerende på en gang. Bra spill og regi, Von Trier er jo bare seg selv lik. Karakter 4.5/6

Evilspeak anmeldelse

Stanley Coopersmith er mobbeoffer nr. 1 på militærskolen. Både medelever og lærere, ja, selv presten bruker enhver mulighet til å trakke på foreldreløse "Cooperdick". I kjelleren under kirken finner han en dag en gammel okkult bok fra 1600-tallet. Boken tilhørte satanisten Esteban, som ble "tatt hånd om" av Inkvisisjonen. Ved hjelp av sin Apple-computer prøver Stanley å mane fram Esteban og ta hevn på sine plageånder. Enda et mobbeoffer slår tilbake film, javel? Ganske forutsigbart dette, dessverre - og referansene til Carrie (1977) er tydelige. Det tar laaang tid før noe skjer, men slutten - de siste 10 minuttene - er ganske heftig. Scenen der sekretærdamen blir spist levende av sultne satangriser i badekaret er herlig digg, den skulle vi gjerne hatt uklippet. Ikke så gale skrudd sammen rent filmteknisk, men enkelte gørrscener virker noe billige. Ingen av karakterene fester seg nevneverdig - det er skuespill på det jevne. Evilspeak (1981) ble bannlyst og endte opp som Video-nasty under sensurhysteriet tidlig på 80-tallet. Du kan jo ikke ofre små hundevalper til Satan, ha nakenscener og skumle griser i en og samme film. Nei, huttetu.Karakter 3/6

Xtro anmeldelse

Sam Phillips blir kidnappet av en UFO en kveld han er ute og leker med sønnen Tony ved familiens landsted. Tiden går, men Sam er og blir borte. Tony venter -sikker- på at faren skal komme tilbake, mens moren - overbevist om at Sam har stukket av fra hele sulamitten- finner seg en ny type. Så, 3 år senere dukker Sam plutselig opp igjen. Han ønsker å fortsette sitt liv som før, men har fått seg sære alien-vaner. Og for en snodig og sær engelsk sci-fi horrorfilm dette er. Vi gjenkjenner elementer fra andre filmer som Alien (1979) og E.T (1982), mens Tonys telekinesiske evner sender tankene til Shining (1980) og den senere Childs Play (1988). Det er en kjølig skummel stemning hele veien og enkelte scener - ikke minst Sams fødselsscene - er bizarre og dritskumle. Bra spill og regi med et fint tempo. Brukbare spesialeffekter og fine doser med gørr og alien-gore. Innimellom ganske brutal. Senere Bond-pike Maryam D'Abo dukker jaggu opp som snerten au-pair, og det er sannsynligvis hennes nakenscener som sørget for at denne havnet på video-nasty listen. Noe av de mer surrealistiske og merkelige scenene med Tony og en dverg, er noe over the top for meg, mens andre ting er ufrivillig morsomt, men alt i alt er dette bra grøss. To-tre uavhengige oppfølgere ble laget, men disse suger. Karakter 4/6

La Den Rette Komme Inn anmeldelse

 

Oskar er en 12 år gammel gutt som bor hos sin mor, blir mobbet på skolen, og har en interesse for krim og drap. Hans liv blir forandret den dagen Eli - en sær jevnaldrende jente - flytter inn i samme blokk sammen med sin noe spesielle far. Vi er i Sverige i 1982, det er vinter og mennesker blir plutselig funnet drept på grusomste vis. Men dette er en film om oppvekst, vennskap, identitet og fremmedgjoring i en noe så uvanlig som en skrekkfilmsetting - her mest et bakteppe for handlingen - en kjaerlighetshistorie om du vil. Troverdig og brilljant skuespill skaper karakterer som får vår sympati til tross for sine ekstreme - dog for dem, naturlige handlinger. Filmen er full av store øyeblikk og sosialrealismen fungerer utmerket sammen med de klassiske vampyrelementene. Regissor Tomas Alfredson viser at han kan mer enn komedie. 
Et funn av en film. Karakter 5.5/6

The Nameless / Los Sin Nombre anmeldelse

 
Claudia og Marcs datter Angela blir kidnappet og deretter drept under mystiske og grusomme omstendigheter. 5 år senere er Claudia alene tilbake og får plutselig en dag telefon fra en jente som påstår hun er Angela; "They wanted you to believe I was dead" sier hun. Ved hjelp av en ex-purk og etterhvert, en journalist, kommer hun på sporet av en kult som kaller seg for "The Nameless". Joda. Det begynner så lovende dette, og vi hopper gjerne inni en verden av ondskap og spinngale hemmelige organisasjoner med røtter tilbake til Nazityskland. Problemet er at stemningen regissør Balagueri skaper, ikke har nok innhold til å bære filmen i mål. Dølle karakterer, uten oppbygging, som vi ikke rekker å bry oss om - og mangel på et tydelig plot, ødelegger litt for mye. Tempoet er dessuten for labert. Ok da, Emma Vilarasau gjør seg ikke bort i hovedrollen. Og det er fine gørrelementer og fine bilder her og der. Slutten er litt Rosemary's baby og litt for uforløsende, selv om den er ond nok. Dette burde vært enda bedre. Karakter 4/6

Header anmeldelse

ATF-agenten Stewart Cummings prøver stadig å avsløre hjemmebrennere i sitt distrikt - midt i hillbillyland. Hjemme har han en kjæreste som er alvorlig syk. For å kunne betale for hennes svindyre medisin blir Cummings etterhvert fanget i et nett av korrupsjon, løgner og drap. Samtidig blir den uhelbredelige kriminelle Travis Clyde Tuckton sluppet ut av fengsel. Han drar og besøker sin bestefar Jake Martin, som bor i et skur i skogen. Bestefar har siden sist mistet begge beina til sykdom - og en "Header" ville hjulpet på problemene. Travis begynner straks å kidnappe unge damer og snart dukker det opp lik i området. De bizarre drapene fletter etterhvert de to historiene sammen. Basert på kultforfatter Edward Lees bok fra 1995 - og for en syk, syk, syyk film dette er. En brutal og sær backwood grøsser med herlige hardcore gørrscener og skrudd humor i svære doser. "Header" betyr hevn, eller riktigere, en hillbillyhevn - med bibelske referanser; øye for øye tann for tann og alt det der. Hva den grafiske utgaven av en "Header" er skal jeg ikke røpe her, men du har ikke sett lignende noen steder før. (Sjekk tagline for hint). Bestefar Martin, spilt av Dick Mullaney er herlig pissesprø i sin framtoning, og han treffer spikeren på hodet med sitt spill. De andre karakterene er ikke like presise og tenderer mot overspill flere steder. Helt OK skrudd sammen dette, med gode spesialeffekter. Ikke for sarte sjeler dog, dette er som sagt syyyyyke greier. Karakter 3/6

Tagline: Who needs pum when you can hump a head?

Tourist Trap anmeldelse

5 kompiser på biltur får motorhavari ute på landeveien et sted. En av dem går til nærmeste bensinstasjon, men kommer aldri tilbake. Snart er de alle i alvorlig trøbbel - fanget i Mr. Slausens verden og mildt sagt sære museum av voksdukker. Det er Mr. Slausens spinngale bror, Davey, som har designet disse dukkene kan han fortelle. Snart viser det seg at Davey også har telekinesiske krefter. Og huttetu for en dritskummel grøsser dette er. En liten obskur klassiker - en fin blandings av Motorsagmassakren (1974) og House of Wax (1953). Litt bizarr -og med noen dukker som er hinsides creepy. Bra fremdrift og spenningsnivå. Flere av drapscenene er orginale og ubehagelige. Connors er bunnsolid ellers er det skuespill på greit nivå. Regissør David Schmoeller skal ha ros for bra miljø, stemning -og effektive og gode effekter. Dette ser bra ut hele veien. Ok, overraskelsesmomentet midtveis kunne vi se komme, men det er greit. Pino Donaggio skal og ha skryt for god filmusikk og lydeffekter. Denne har tålt tidens tann temmelig godt. Karakter 4.5/6

Just Before Dawn anmeldelse

Fem kompiser, deriblant to par og en nerdete kis med kamera, stikker avgårde på campingtur til et område -de visstnok har kjøpt - på fjellet et sted i Oregon. En lokal drukkenbolt som dukker opp på veien prøver å advare dem mot en "djevel" i skogen. Nye advarsler fra den lokale ranger (spilt av ikke ukjente George Kennedy) om at området de er på vei til ikke er bra, forhindrer dem ikke i å kjøre bobilen til veis ende inni tjukkeste granskauen. Snart blir de konfrontert av en noe broket lokal familie, en familie som har sine skjeletter i skapet. Så begynner folk å forsvinne. Og for en herlig 80-talls camper-slasher dette er. En backwood-klassiker i grenselandet mellom Deliverance (1972), The Hills Have Eyes (1977) og The Texas Chainsaw Massacre (1974). Ikke så blodig og stygg som video-nastiene Don't Go In The woods - Alone (1981) eller The Burning (1981), men likevel full av uhygge og dritskumle øyeblikk. Velspilt og bra regi av Lieberman. Helt greie karakterer som ikke gjør deg bort eller gjør dumme valg. God fremdrift - og med en frekk overraskelse midtveis. I stedet for den sedvanlige 80-talls synthen får vi skummel og god ambient-musikk fra Brad Fidel. Forfriskende å se denne igjen - selv om enkelte vil hevde at dette blir blekt i forhold til Wrong turn (2003), nåja.

-When you breed in the family to long - something's gonna snap.

Karakter 5/6

Shogun Assassin anmeldelse

Samuraien Ogami Itto har vært trofast mot sin Shogun-mester i alle år. Men på sine eldre og paranoide dager beordrer Shogunen at alle "trusler" mot hans styre må elimineres. Flere Ninja-dødskvadroner blir sendt ut. Ogami klarer å flykte sammen med sin lille sønn Daigoro, mens konemor blir drept. Han tar navnet Lone Wolf, sverger hevn, plasserer sønnen i en vogn og drar avgårde. Det blir en reise i blod, drap og vold fram mot det endelige oppgjøret med Shogunen og hans tre Masters of Death. Filmen er klippet sammen av flere andre Lone Wolf-filmer fra 1970-tallet, som igjen var basert på tegneserien Lone Wolf and Cub av Kazuo Koike og Goseki Kojima. Noe forenklet er handlingen gjort dog, og litt forvirrende dessuten at det egentlig er Shogunens høyre hånd som er fienden, noe som kommer klart fram i sluttscenen. Fryktelig voldelig, all den tid dette jo er en samuraisplatter med blod som spruter ut av halser og avhoggede hoder som flyger veggimellom -hele tiden. Ganske underholdende og med bra fremdrift og fine doser humor. Sjekk Daigoros dritmorsomme monologer og onelinere. Tarantinos Kill Bill filmer har åpenlyst og uhemmet lånt massevis herfra. Alt er herlig dubbet til engelsk - på den kule måten. Dette er ganske enkelt en av de beste video nastiene. Karakter: 4.5/6

-When we're on a mission, I keep count of how many ninja my father kills. He says not to keep count, only to pray for their souls. But if I don't keep count, I don't know how many souls to pray for. So I keep count. So far it's three hundred and forty-two.

Dead and Buried anmeldelse

Dan Gillis har nylig har vendt tilbake til hjembyen Potters Bluff for å jobbe som lensmann. Jobben blir vanskeligere enn antatt når en rekke fremmede som besøker den lille havnebyen dør på voldelig og mystisk vis. For å gjøre vondt verre, har konen Janet begynt å oppføre seg underlig, og fått en merkelig interesse for voodoo og hekseri. Denne filmen, som faktisk var en video-nasty (finnes på listen over de 72 filmene bannlyst av British Board of Film Classifications) er overraskende god og imponerer med solide karakterer, skuespill og ypperlig regi av Sherman. Manuset er skrevet av ingen ringere enn Dan O'Bannon og Ronald Shusett, som skrev manuset til tidenes beste grøsser,  selveste Alien (1979). Også spesialeffektene holder høy klasse. Det er noe med stemningen og folkene i byen som får oss til å føle at noe uggent foregår, uten at vi helt klarer å forklare hva som koker under tåkelaget. (Ikke ulikt klassikeren The Wicker Man fra 1974). Spenning, plot og fremdrift gjør at vi nesten glemmer at vi har en ostepoppose på hver arm. Enkelte scener er brutale og stygge, og vi kan se hvorfor dette er en video nasty tross alt. Kall den gjerne for enda en "by med en hemmelighet"-film, men denne er bunnsolid. Karakter 5/6

Conan the Barbarian anmeldelse

Lille Conan blir vitne til at familien blir slaktet ned av en gjeng krigere som herjer under den fryktede Thulsa Doom. Etter 20 lange år som slave får Conan sin frihet og jakten på de skyldige kan begynne. Hvor og når dette finner sted er usikkert. Vi befinner oss i en barbarisk verden der vikingestetikk, mongolsk kamptradisjon og dråper med Huner, Egypt og post-Atlantis tullball utfolder seg i en salig blanding. Dette er et storslått fantasy/eventyr som ikke utgir seg for å være noe annet enn nettopp det. Det er ukomplisert action med de sedvanlige doser moro og poffe. Enkelte ting bikker litt utenfor kanten her, men humoren viser at filmen ikke tar seg selv for høytidelig - til tross for den pompøse musikken. Arnold er Conan like mye som Connery er Bond og  selv Arnolds rare aksent er ikke malplassert her. Dette er både underholdende og stødig laget - og langt unna den kalkunen det lett kunne blitt. Arnold begynner forøvrig her rekken av sine velkjente one-linere. Sjekk denne: -Conan, what is best in life? 
-To crush your enemies, see them driven before you, and hear the lamentation of their women. Kult! 4/6

Bob Mould Workbook anmeldelse /anbefaling

"[Workbook] means the world to me. It saved my life. I came out of 8 years of a band that, by the end, the trumpets were blaring on the importance of that band".

Bandet Bob Mould snakker om er Hüsker Dü, Minneapolis/St. Paul-trioen som begynte som et «spille fort som faen»-hardcoreband i 1979. (Debut-liveplaten Land Speed Record fra 1981 raser igjennom 17 låter på 27 minutter!). Mould, opprinnelig fra Malone, New York, flyttet til The Twin Cities for å studere og kom snart i kontakt med Greg Norton (bass) og Grant Hart (trommer). Hüskers ble etterhvert en del av en musikkscene der band som Replacements, Loud Fast Rules (Soul Asylum), Minor Threat, Minutemen, Meat Muppets, Black Flag, Dead Kennedys og Bad Brains med flere, gjorde seg bemerket. Denne scenen var preget av en Do-It-Yourself (DIY) holdning der alle hadde egne plateselskap, lagde fanziner, skaffet hverandre spillejobber og dro på felles turnéer.

På samme måte som Bob Dylan var alt for talentfull til å forbli en folksanger tyve år tidligere, var det umulig for Hüsker Dü å forbli i hardcoremiljøet. Sjangeren har sine begrensninger, og bandet følte seg aldri helt komfortabel med hardcore-stempelet. Påfyll av middelmådige band og sinte tilhengere var stor. Samtidig var politikk, aktivisme og kleskoder helt irrelevant for progressive Hüsker Dü:

People talk about anarchy and taking up a fight, well I'm afraid of things like that, I lock my doors at night. [...] I don't practice what you preach, and I won't see through your eyes.

You want to change the world by breaking rules and laws
People don't do things like that in the real world at all...

freser Mould i låten Real World fra Metal Cirkus EPen (1983), med klar adresse til marsjerende knyttnever og ignorante fanebærere. Ved å senke tempoet på musikken – om en ikke raseriet –  tillot de melodier å utfolde seg i takt med de stadig bedre låtskriveregenskapene. Resultatet ble en herlig blanding av 60-talls poplåter og refrenger, spilt med pønkens råskap, stadig med Moulds Ibanez Flying V – som nesten rørte bakken, som ett av kjennetegnene. Den enorme veggen av gitarlyd som møtte tilskuerne ble skapt av tynne! gitarstrenger, en MXR Distortion plus pedal med en compressor plugget i en Fender Deluxe Reverb forsterker via en Yamaha eller Marshall-topp, utvidet med to Roland JC-120 forsterkere - en på hver side, trolig med en delay for å få lyden helt ut, og for at det ikke skulle være pause, eller stille, mellom sangene. (Mulig det var en chorus-pedal inni der og, selv om det var uhørt og forbeholdt U2-coverband...hohoho). Det var utvilsomt ingen andre som hadde den lyden. Bandet utviklet seg raskt, og skapte sin egen sjanger på veien. Deres fine blanding av energi og melodi utfolder seg og bandet spiller inn en  forrykende versjon av The Byrds' Eight Miles High i 1984. Foran dem lå noen særdeles kreative og produktive år.

















Senere i 1984 kommer bandets første mesterverk. Innspilt på bare 85 timer, er Zen Arcade noe så uhørt som en dobbel konseptplate, et statement, full av selvtillit og gode låter, utgitt på indieselskapet SST.  All "bråkete gitarmusikk" ble jo kalt alternativ rock tilbake på det utskjelte (men latterlig undervurderte) 80-tallet, men egentlig er Zen Arcade grønsj – syv år før Nevermind. I rasende tempo kom New Day Rising (1985), Flip Your Wig (1985), Candy Apple Grey (1986) og nok en dobbelplate, Warehouse, Songs & Stories (1987).

Klassikere alle sammen, men Hüsker Dü ble aldri noe mer enn et studentradio- og undergrunnsband som aldri solgte mye plater - selv ikke da de gikk til Warner. De ble ikke store – som R.E.M. De fikk knapt sine 15 minutter i solen. Selv kompisene i Soul Asylum fikk sine tilmålte minutter tilslutt. Noen som har fortrengt hiten deres, Runaway Train? Likevel banet Hüskers vei og var inspirasjonskilde for en lang rekke av band, ikke minst (selveste) Pixies – og senere, ironisk nok, fattigmannsutgaven av seg selv; Nirvana. Foo Fighters - som gjør karriere av å skrive varianter av Grant Hart låter - gidd jeg ikke engang nevne. Managerens selvmord, dopproblemer og et anstrengt forhold mellom Mould og bandets andre låtskriver, trommis og sanger Grant Hart, førte til at bandet la inn årene tidlig i 1988.

"The last 18 months of that band were difficult and the last year was particularly difficult and to sort of be left sitting alone, spending a year gathering my thoughts and trying to sort of reinvent the wheel by myself in an isolated setting [was difficult]".

Det var på tide å reflektere, oppsummere – og tenke nytt. Mould rømmer ut på landet i Minnesota, med kun en kassegitar som reisefølge.

"I started writing a lot of collections of ideas and thoughts and free verse, and not so much sitting down to try to write songs but just sitting down and writing words and ideas, putting them on sheets of paper and not really assigning any specific meaning to them. And then certain days I would have these sheets of paper and I would pick up a guitar and just starting improvising music to whatever words were catching my eye, and they would take on this life of their own. It was a really strange way of working. It was something that I hadn't really done a lot of before".

 

At den alternative rockens største gitarhelt åpner sin første soloplate med instrumentallåten Sunspots, skjerper sansene, og gjør oss nysgjerrige mer enn forundret og overrasket - var det ikke to sanger med kassegitar på Candy Apple Grey? Joda. Selv om Workbook (1989) preges av akustiske gitarer (med en rekke forskjellige stemminger) og cello, med noen dråper mandolin her og der, kommer fuzzgitaren (heldigvis) frem innimellom. (Det må nevnes at det også er en del clean gitar her.) På andrelåten Wishing Well dukker bandet opp: Tony Maimone fra Pere Ubu spiller bass, Anton Fier fra The Golden Palominos spiller trommer og Jane Scarpantoni spiller cello. Sjekk Bobs karakterisktiske «starte opp en motorsag"-gitarsolo som raser av gårde før den elegant kræsjer inn i vokalmelodien mot slutten. Bandet er utmerket,  her og på resten av platen. Sjekk hvordan han strekker vokalen og korstemmene på tredjelåten Heartbreak a Stranger. Har han sunget bedre noengang? Trolig ikke. Neste sang, See A Little Light er en perle av en poplåt, og ble jaggu en overraskende hit. Låten peker dessuten framover mot Moulds neste bandprosjekt, Sugar. Hør sangen her:

Femte sangen, Poison Years, med tekstlinjer som:

I throw it all away (Don't talk to me no more)
The more I think, the less I've got to say
(I don't remember you no more) About these poison years: it's just a memory..

ble ikke uventet sett på som et oppgjør med tiden i Hüsker Dü, men Mould har benektet dette. Låten er forøvrig krydret med deilig fuzzgitar. Sinners and Their Repentances er platens høydepunkt for meg - min «øde øy»-låt. Dette er låten du løper inn og henter hvis det lander en UFO i hagen din.

"I wish that I could tell my story to all the people that listened to my story long ago"

fra Brassilia Crossed with Trenton kan muligens tolkes som en kommentar til synsere og musikkpoliti. Låten har - som mye annet på platen – litt folkpreg, og er dessuten det nærmeste Mould kommer Richard Thompson. Compositions for the Young and Old er eneste låt som er skrevet i Hüsker Dü-tiden. Låten er mimring om gamle dager og er nostalgi på en sjarmerende måte: Things used to be so simple, long time ago synger han, og det er ikke vanskelig å være enig i det. Dreaming I am imponerer med nydelig gitarspill og melodi, mens Lonely Afternoon er en fin uptempo låt som fører oss til avsluttningslåten og total utblåsning. Whichever Way the Wind Blows er herlig fuzzgitarstøy, en energiutladning av dimensjoner, helt annerledes enn resten av platen. Musikalsk passer nok denne låten mer inn på Moulds neste soloplate Black Sheets Of Rain (1990), en plate som er mye dystrere og sintere enn Workbook. 

Mens verden ble fylt opp av kjedelige grønsjband startet Bob Mould opp bandet Sugar. Sugar var et trehodet troll der mørket fra Black Sheets Of Rain og popelementene fra Workbook ble forenet i en slags eksperimentell Power-Pop. Debuten Copper Blue, nittitallets beste plate, kom i 1992. 

 Etter minialbumet Beaster (1993) og andreplaten File Under: Easy Listening (1994) fortsatte solokarrieren med platen "Bob Mould" i 1996. En av låtene på platen heter I Hate Alternative Rock! Siden har det kommet flere gode plater. I 2009 var Mould plateaktuell med Life and times, et album som ble til litt på samme måte som Workbook. Jeg fikk høre de fleste av Workbook- låtene live på Garage i Bergen i 1991, når han var innom Norge på sin soloturne. Han spilte hovedsaklig på kassegitar, men på slutten dro han fram el-gitaren, som hadde ligget på gulvet hele tiden. Da kom det også flere Hüsker Dü låter. Et magisk øyeblikk. I desember 2009 så jeg Bob igjen, denne gang i London. Da kom det Hüsker Dü, Sugar og sololåter i en herlig blandig - på el-gitar. De satt alle som en kule ennå, og Workbook er en stor plate - jeg lover.

Sitatene er hentet fra et intervju undertheradarmag.com gjorde med Bob Mould i april 2009.

Link: Bob Mould: His Life And Times

Workbook Spotify link

Videre lytting:

Amazon og Spotify linker:
Hüsker Dü - Metal Circus 1983 
Hüsker Dü - Eight Miles High 7'' 1984

Hüsker Dü - Zen Arcade 1984

Hüsker Dü – New Day Rising 1985

Hüsker Dü – Flip Your Wig 1985

Hüsker Dü - Candy Apple Grey 1986

Hüsker Dü - Warehouse, Songs & Stories 1987

Bob Mould - Black Sheets Of Rain 1990
Sugar – Copper Blue 1992
Bob Mould - Bob Mould 1996
Bob Mould - Last Dog & Pony Show 1998
Bob Mould Band - Live at ATP 2008

Bob Mould – Life And Times 2009

Silent Running anmeldelse / review

Alt planteliv på jorden er borte og eksisterer kun i biospheres, eller drivhus, ombord en flåte av romskip som går i bane rundt Saturn. Drivhusene blir ivaretatt av roboter og Bruce Derns karakter, botanisten Freeman Lowell, en av fire besetningsmedlemmer ombord skipet Valley Forge. I fremtiden er det meningen at drivhus-skogene skal plantes på jorden. Plutselig kommer beskjed om at planene forandres - alt må ødelegges. Dette er jo en liten lavbudsjettklassiker med miljø, politikk og moralbudskap fra hippietiden, men med relevans i vår tid. Regissor Douglas Trumbull - som lagde spesialeffektene for 2001 - En Romodysse - klarer å engasjere selv om mye her er datert i dag. Miniatyrmodellene er hjelpeløse all den tid de ser ut som miniatyrer, mens innemiljøet og drivhusene har inspirert senere filmer som bla a Sunshine (2007). Freeman får vår sympati til tross for sine ekstremhandlinger, og Derns spill er forøvrig helt OK. Litt sosial bevisshet og filosofi om menneske kontra robot får vi jaggu og - pluss to naive sanger av Joan Baez. Fine greier dette, bare litt labert tempo innimellom. Karakter 4.5/6

 All plant life on Earth are extinct and exists only in biospheres on a fleet of ships that orbits Saturn - taken care of by robots and Bruce Derns character, botanist Freeman Lowell, who is one of four crewmembers on board the ship Valley Forge. In the future, these greenhouse-forests will be planted on earth, but suddenly they get the message that everything must be destroyed. This is a low-budget classic with the environment, politics and moral messages from the hippies, but with relevance to our time. Director Douglas Trumbull - who made the special effects for 2001: A Space Odyssey - manage to engage even though much here is dated today. Miniature models are helpless, but the indoor environment have inspired later films such as Sunshine (2007). Freeman gets our sympathy in spite of his extreme actions and Derns acting is otherwise quite OK. Social awareness and thoughts about the relationship man / robots - plus two naive songs from Joan Baez are in there too. Fine stuff this, just a little slow sometimes. Rating 4.5/6

Man from Deep River anmeldelse / review

Umberto Lenzis The Man from Deep River er den første spillefilmen som kombinerer to av de klassiske italienske Mondofilm-elementene fra 60-tallet; brutalitet ovenfor dyr og interessen for primitive stammers ritualer og kultur - noe som ble malen for senere kannibalfilmer. Men dette er en kannibalfilm med handling - knabbet fra den ikke ukjente "A Man Called Horse" fra 1970. En fotograf er på oppdrag i Bangkok. Etter aa ha drept en fyr i selvforsvar må han tutle avgårde inn i jungelen. Der blir han tatt til fange av de innfødte. Dette er ikke sa blodig som Lenzis senere filmer (Eaten Alive fra 1980 og Cannibal Ferox fra 1981) og det er vel ritualene som er det mest bizarre her. Kun en enslig kannibalscene blir vi servert. Den er til gjengjeld ganske heftig.(Den samme scenen brukes snodig nok ogsaa i Eaten Alive). Ellers er dette kultfilm på det jevne. Middelmaadig spilt og med de obligatoriske doser med dyredrap, tortur og voldtekt. Akkurat godkjent får vi konstatere mens vi henter pizzaen ut av ovnen. Karakter 3/6

Umberto Lenzis The Man from Deep River is the first feature film that combines two of the classic Italian Mondo elements from the 60s ; animal cruelty and bizarre interest in primitive tribe rituals - the template for later cannibal movies. But this is a cannibal film with a plot - stolen from A Man Called Horse (1970.) A photographer is on assignment in Bangkok. After killing a guy in self-defense, he escapes into the jungle. There he is captured by a tribe of natives. This is not as bloody as Lenzis later movies (eaten alive from 1980, and Cannibal Ferox from 1981) and it is the rituals that are the most bizarre here. Only a single cannibal scene! (The same scene is also used in eaten Alive) + the obligatory doses of animal killings, torture and rape. Mediocre all the way, but still interesting. More of a adventure film this really. Rating 3/6

Mountain of the Cannibal God anmeldelse

Sergio Martinos bidrag til den italienske kannibalfilmen er sjangertro, men tidvis underholdende - og kunne nesten passert som ren lav-budsjetts jungel/eventyr-film. Susan Stevenson (Andress) og hennes bror er paa leting etter hennes mann, en saann derre antropolog/eventyrer-kis, som forsvant mens han lette etter det hellige fjellet Ra Ra Me - som visstnok ligger paa en oy midt i tjukkeste Ny Guinea. En professor (Keach) bistaar ekspedisjonen. Hvordan selveste Ursula "Honey Ryder" Andress og Stacy "Mike Hammer" Keach havnet i en italiensk "video-nasty" klassiker som dette vet vel bare (kannibal) gudene. Jevnt og trutt kommer de obligatoriske dosene med brutalitet mot dyr - her ligger og (korrekt) den storste kritikken mot denne type filmer. (Flere av disse scenene er kopiert inn i Umberto Lenzis Eaten Alive fra 1980). Først mot slutten av filmen blir det virkelig spenning - og stygt og ekkelt. Da tar det til gjengjeld helt fullstendig av - spesielt i den usensurerte versjonen jeg har ( som også inneholder bizarre scener som aldri skulle vaere med). Sære ritualer, masseorgier, kastrering og bestialiteter er hard kost selv for oss rutinerte. Plottet skurrer litt her og der, og noen av karakterene er endimensjonale og mindre troverdige i all sin naivitet. Greit nok. Når vi ser Andress innsmurt i skitt mot slutten av filmen er det rart å tenke på at hun er tidenes Bond-pike og spilte mot selveste Elvis i "Fun in Acapulco". Dette ser alt annet enn morsomt ut. Dette er utvilsomt en av filmhistoriens rareste castinger.Karakter 3/6

Dylan Dogs live fra John Dee, Oslo

Dylan Dogs live, John Dee, Oslo + bilder fra Hulenjubileet vårt april 2009.

Roger Fjellstad Olsen, sang, akk. gitar
Anders Vassenden, gitar
Terje Johannesen, gitar
Espen Kristensen, slagverk
Ole Johan Eikeland, bass
Zoltan Zilinski, tangenter

Axe anmeldelse

Tre småkjeltringer ser etter skjulested etter å ha drept en fyr i en leilighet og plaget en kassadame på en bensinstasjon ved å kaste epler! på henne - og tvunget henne til å strippe. De finner etterhvert en gård ute i huttiheita et sted. På gården bor tenåringsjenten Lisa og hennes invalide og demente bestefar - som hun tar seg av. Et tilsynelatende perfekt oppholdsted til ting roer seg. Men Lisa er en forvirret og psykotisk ung dame som vet å forsvare seg - med øks og barberkniv! Dette var jo en ekte video-nasty, bannlyst av British Board of Film Censors (BBFC), og produsert av sleazkongen Harry Novak. Lisa spiller ok, mens de tre på flukt dessverre overspiller noe. Karakterene deres er i tillegg klisjefylte; Den dominerende (som for øvrig prøver å leke Dirty Harry), den litt dumme - som gjør som han får beskjed om, og den samvittighetsfulle "var det nødvendig å drepe han derre fyren" typen. Det hele blir stivt og retningsløst utover. Det renner ikke akkurat over med oppfinnsomme øyeblikk her. Klippingen er også tvilsom flere steder. Og dessuten, bare et av drapene er på skjermen - så vinglete er kameraet. Derfor blir aldri dette så stygt som slasheretiketten burde tilsi. Det hele tikker inn på kun 65 minutter så det rekker ikke å bli veldig kjedelig - bare litt. Filmen er kommet i en dobbeldisc-utgave, men ekstramaterialet er tynn suppe. Et dårlig forsøk på å pisse opp en middelmådig film. Men som sagt, det er jo en Nasty, så vi må jo ha den i hyllen lell. Karakter 2.5/6

God Told Me To anmeldelse

New York rammes av en rekke uforklarlige drap. En sniper skyter fjorten mennesker ned på gaten. En purk går bananas under en parade. En far gønner ned kone og barn, og preiker etterpå om kordan han skylder dem til Gud fordi Abraham i sin tid var villig til å ofre sin sønn til den samme Gud. Felles for alle drapene er at drapsmannen - noe kryptisk - kan fortelle at -"God told me to. Deretter dør de, som sniperen som bare kaster seg utfor taket. Det er etterforsker Peter J. Nicholas, spilt av Tony Lo Bianco som skal forsøke å oppklare mysteriet. Og for en supersær sci-fi grøsser dette er. Tidvis rotete fortalt, men full av ugne øyeblikk og flere spaca scener -inkludert et romvesen med en vagina inni ribbena! Det viser seg at drapsmennene er under en slags hypnotisk påvirkning av barn av besøkende fra verdensrommet! Der har du det altså - far far out. Den katolske Peters egen tro og bakgrunn skal etterhvert komme ubehagelig nære kjernen i historien. Helt kurant spill hele veien -og dette er bra skrudd sammen av Larry Cohen, som også gjorde filmer som It's Alive (1974), Perfect Strangers (1984) og Return to Salem's Lot (1987). Innimellom er vi innom Blackploitation-sjangeren faktisk. Se opp for kul gjesterolle av selveste Andy Kaufman, som spiller bananaspurken. Filmen skapte forøvrig en del rabalder i religiøse kretser. Kunne lett vært en klassiker dette - ikke bare en kult-klassiker. Karakter 4/6