Newport 25 juli 1965. Dylan drar i gang en elektrisk og støyende Maggies Farm sammen med Al Cooper og musikere fra Paul Buttersfield Blues band: Mike Bloomsfield på gitar, Jerome Arnold på bass, Sam Lay på trommer og Barry Goldberg på piano. Noen mener at Dylan hadde blitt provosert av nedlatende kommentarer som at elektisk musikk har ingenting på en folk-festival å gjøre. Trolig hadde Dylan allerede bestemt seg for å presentere noen av sine nye "rocka", elektriske låter -det nye "soundet". Den ferske platen, Bringing It All Back Home, var delt i to, en elektrisk side og en akustisk. Konserten ble et veiskille. Et brudd med folkbevegelsen. En bevegelse som hadde gjort Dylan til sin fremste talsmann etter platene The Freewheelin' Bob Dylan og The Times They Are A-Changin'.
Reaksjonene fra publikum er gjenstand for forskjellige tolkninger. Hvorfor buet enkelte? Var det pga av den høye lyden? Var lyden dårlig? Var settet for kort? Var de sinna på arrangørene? Uansett ble buingen koblet til at Dylan spilte elektrisk. Personlig tror jeg at buingen først og fremst var en reaksjon på at det knapt gikk an å høre tekstene. Musikken skulle løfte frem tekstene, ikke overdøve de. Han hadde "sviktet" sine venner i folkebevegelsen. Men Dylan var ikke interessert i å fronte noen bevegelse. Den ble for klam, for puristisk for en Dylan som på denne tiden var i rasende utvikling. Dylan var ganske enkelt for talentfull til å forbli en "folksanger". De ville ha ham til å synge Blowing in the Wind og Where have all the flowers gone, ikke apokalyptiske sanger som Hard Rain og Masters of War.
Reaksjonene fra publikum er gjenstand for forskjellige tolkninger. Hvorfor buet enkelte? Var det pga av den høye lyden? Var lyden dårlig? Var settet for kort? Var de sinna på arrangørene? Uansett ble buingen koblet til at Dylan spilte elektrisk. Personlig tror jeg at buingen først og fremst var en reaksjon på at det knapt gikk an å høre tekstene. Musikken skulle løfte frem tekstene, ikke overdøve de. Han hadde "sviktet" sine venner i folkebevegelsen. Men Dylan var ikke interessert i å fronte noen bevegelse. Den ble for klam, for puristisk for en Dylan som på denne tiden var i rasende utvikling. Dylan var ganske enkelt for talentfull til å forbli en "folksanger". De ville ha ham til å synge Blowing in the Wind og Where have all the flowers gone, ikke apokalyptiske sanger som Hard Rain og Masters of War.
Dylan
has described Hard Rain more broadly as a "funeral song" for a culture
"getting thrown off course". He stated the "hard rain" represents "some
sort of end that's just gotta happen" rather than literal nuclear
fallout.
Though
primarily a protest song against the military-industrial complex, it is
also considered part of Dylan's "soundtrack to the apocalypse". Master Of War addresses the "masters" who build bombs and "play with my world like
it’s your little toy," directly linking human greed to the potential
end of the world.
Ingen kunstnere vil bli "forstått" og (feil) tolket av sin samtid, men heller være en visjonær - et skritt foran alle oss andre. På den neste verdensturneen fortsatte buingen under de elektriske settene. Trolig mer fordi det var politisk korrekt å gjøre det enn at folk faktisk ikke likte "den nye Dylan". Sjekk disse tre videoene og se Dylans hurtige forvandling fra en nesten unnskyldende, beskjeden folksanger til en svartkledd, selvsikker og ofte cocky rockestjerne.
Newport 1963
Newport 1963
Newport 1964 - Mr Tambourine man
Newport 1965 - Maggies Farm
