The Amityville Horror anmeldelse

 

DE FLESTE ULYKKER SKJER I HEIMEN
En familie flytter inn i "drømmehuset" selv om de har fått vite at den forrige familien som bodde der fikk en svært ublid skjebne. Gjett om det var et smart trekk? Ok spill og effekter og det der, men det blir ikke skikkelig ondt nok for oss veteraner dette - og hus-grøssere spiser jeg til frokost.  Slike Hollywood-varianter av hus-grøssere er egentlig mest teite. Det er lett for at det snikes inn klein og kvalm kristen moral, selv om det jo var  kristenfolket som i sin tid "oppfant" Satan. Så når prester skal kjempe mot dem blir det omtrent som en slange som biter seg selv i halen. Dessuten er myten alle filmene er basert på en løgnhistorie skapt av media. Et par fine kveppescener, en sexy barnevakt og en prest som blir jaget ut av huset av bier er blant høydepunktene. Småkjedelig remake av originalen fra 1979 dette. Orginalen biter litt mer enn dette, tross alt. Nei, takke meg til en kopp te, ja. 3/6

Mad Max anmeldelse

Australia i nær framtid: Samfunnet har av uklare årsaker kollapset  - terror og lovløshet regjerer i et dystopisk ødeland i en post-apokalypstisk verden. Men terroren bedrives ikke av et totalitært regime, den bedrives av anarkistiske elementer: En gjeng med spinngale bikere som plyndrer, dreper og lager kvalme. Å holde kjøretøy i gang er livsviktig,  jakten på bensin og olje er førsteprioritet. Mel Gibson er purken som - etterhvert drevet av et sterkt hevnmotiv - får jobben med å rydde opp i kaoset . Bra stemning, miljøskildring og action med fine porsjoner ultravold og drap,  men virker muligens noe datert mot dagens actionfilmer. Dessuten er noen av karakterene uklare og rotete. Det skal dog nevnes at det er ikke alle lavbudsjettfilmer som kommer så godt fra det som denne. Plotet er noe forutsigbart - men evner likevel å skape interesse og spenning, spesielt mot slutten  - som er god. Der har Gibson en liten hevnseanse som skaperne av Saw-filmene utvilsomt lot seg inspirere av. Som Mad Max er Gibson bare kul, senere ble han som kjent mest boring. Dette er en liten kult-klassiker. To oppfølgere fulgte - ikke ille de heller. 4.5/6

Wilderness anmeldelse

UT PÅ TUR ALDRI SUR
En gjeng med fanger blir sendt til en øy som straff for at en cellekamerat tok sitt eget liv. Det er en ordentlig usympatisk gjeng det er snakk om. Det viser seg at fanger av det motsatte kjønn tilfeldigvis er på rehab der og. (Ganske urealistisk, men OK). Fangene er konstant i strupen på hverandre, sånt blir det krøll av, men verre: På øyen blir de jaktet på av en mystisk militær-dude i kamo og med armbrøst som favorittvåpen - heftig. OK spill gjør at vi tror på karakterere. Vi føler med dem når faenskapen begynner. Flere fine øyeblikk her med kroppsdeler på avveie og gørr og blod. Å trakke i heftige  bjørnefeller ser alt annet enn behagelig ut. Å bli jaktet på av stygge, svære bikkjer ER mitt verste mareritt. Det er litt The Breed (2006) og litt Severance (2006). Noen av kjøterhund-scenene er herlig ekle og dritskumle. Bra fremdrift og spenning mot en OK slutt. Absolutt godkjent og forfriskende blodig britisk grøss dette - fra en sjanger vi digger, men som ikke alltid innfrir. 4.5/6

Open Water anmeldelse

LOST AT SEA
Et par som er på båtferie blir uheldigvis etterlatt på havet pga. en fatal tellefeil etter en dykketur. Basert på en sann historie dette. Ingen Haisommer, heller ikke som over-the-top-filmen Deep Blue Sea, men har sin egen lille fine realisme. Dette er ikke en film om haier, men om overlevelse. Kameraet gjør ikke stort annet enn å sirkle rundt og flyte avgårde sammen med dem. Det er lett å tenke seg at situasjonen er ubehagelig, men det blir litt kjedelig etterhvert lell - selv når haiene kommer.  Filmen spiller på at frykten for det du ikke kan se er mye større enn frykten for det du faktisk ser - og lykkes brukbart med det. Helt streit spill og regi. Pluss for bra slutt. 3.5/6