Sagn - Marina Supernova

Mitt nye soloprosjekt, Sagn

Første låt er Marina Supernova.

Andre låt er Stilna, Stilna:

Her finnes og et bonusspor for blogg-besøkende, 

demoen til Kari Ru.

Hope you like it.

The Human Centipede anmeldelse

Lindsay og Jenny er to amerikanske turister i Tyskland. De får motorstopp på en øde skogsvei og på leting etter hjelp kommer de fram til huset til en Dr. Joseph Heiter. Der blir de dopet ned av den mildt sagt creepy legen for deretter å våkne opp i husets kjeller bundet fast i hver sin sykeseng. I rommet finnes også den Japanese turisten Katsuro, en erstatning for en drept lastebilsjåfør som var "feil match". Dr. Heiter, visstnok en anerkjent spesialist i å skille siamesiske tvillinger, har planer om å lage "nye" skapninger ved å operere og sy mennesker sammen. I detalj forteller Heiter om hvordan han planlegger å koble dem sammen, munn mot anus, som et menneskelig tusenben -med èt felles fordøyelsessystem. (Regissøren forteller at ideen til filmen kom fra et spøkefullt ønske om å straffe barnemishandlere med å sy munnen deres fast i rompehullet til "feite lastebilsjåfører".) Og for en hinsides ond og frysningefremkallende monster av en horrorfilm dette er.  Settingen gir oss assosisasjoner til Joseph Mengele og nazi-tysklands (u)menneskelige eksperimenter. Ikke tilfeldig er Dr. Heiter gitt samme fornavn som den fryktede "todesengel fra Auschwitz".





Ellers er det jo inspirasjon fra Cronenbergs berømte boddy-horror her, pluss litt Salò, or the 120 Days of Sodom og en rekke nyere asiastiske horrorfilmer samt filmer som Autopsy og Turistas, der operasjonscener og fjerning av organer er ubehagelige marerittscenarioer av verste sort. Det er bra skrudd sammen dette og skuespillerne gjør en fin jobb under vanskelige forhold. Dieter Laser gjør Dr. Heiter til noe av det mest creepy eg har sett på film: En blanding av Gorgon Vaktmester og Hans Landa i Inglourious Basterds. Purkene som etterhvert dukker opp i handlingen kunne med fordel vært litt mer "på vakt". Filmer som dette hjelper folk med sykehusskrekk like mye som Discovery Channels Flyhavari-programmer hjelper dem med flyskrekk. Karakter 4.5

The Thing 2011 anmeldelse

The Thing 2011 er en pre-quel til John Carpenters The Thing fra 1982 - en film som var en remake av
The Thing From Another World (1951).

Settingen er spennende nok:

Nordmenn på en forskningstasjon i Antarktis finner et romskip og en nedtint utenomjordisk skapning nedi isen. Den amerikanske paleontologen Kate og kollega Adam blir flydd inn til basen sammen medpilotene Carter og Jameson. På stasjonene blir de møtt av en rekke norske skuespillere, bla a Trond Espen Seim, Jørgen Stanghelle og Stig Henrik Hoff. Skapningen blir skjært ut i en isblokk og plassert på et lagerom - der den begynner å smelte.

Dette ser fort mer ut som en remake enn en pre-quel. Dog er beskrivelsen hyllest-prequel mer passende. Visuelt er dette ikke langt unna Carpenters mesterverk, ja endog musikken - av selveste Morricone - er med, men der forgjengeren lyktes i å bygge opp en fremdrift og en spenningskurve blir dette mer enkeltscener enn en helhetlighetsfølelse. Mange av detaljene fra 82-filmen er ivaretatt - som øksen i veggen fra nordmennenes forskningsstasjon - her får vi se den bli plantet der- bra! Noen scener er dessuten direkte kopiert fra 1982. Paranoiaen og kaoset er fint ivaretatt og usikkerheten på hvem som er Tingen gjør at de selvsagt giver løs på hverandre. Filmen hviler seg litt for mye på CGI og for lite på de fysiske spesialeffektene som gjorde 1982-utgaven så dritskummel. Likevel er det mye fin skrekk her selv om ny datateknologi ikke nødvendigvis gir oss mer interessante eller bedre effekter. De norske skuespillerne gjør seg ikke bort selv om de stort sett bare er monsterføde. Uten all verden å spille på er det ikke mulig med karakterbygging lell. Ikke at vi trenger så mye sånt, nødvendigvis. At vi får høre både Sami Ædnan og Jeg Gikk En Tur På Stien vitner om stor humor på settet. Filmen savner nok en sterkere hovedrolle. Kate Loyd-karakteren blir litt for mye Scully eller Ripley-light for min del. En heller mislykket motvekt til den sterke Kurt Russell-karakteren fra 82-Tingen. De andre karakterene blir ikke utnyttet nok, de blir for anonyme som sagt. Slutten holdt på å bli litt sånn som slutten på Abyss, (forferdelig), men klarte heldigvis å styre unna -og flettes jo nydelig sammen med åpningscenen fra 1982. Karakter 4.

Bemerkelsesverdige øyeblikk i rocken. I dag: Bob Dylan på Newport Folk Festival

Newport 25 juli 1965. Dylan drar i gang en elektrisk og støyende Maggies Farm sammen med Al Cooper og musikere fra Paul Buttersfield Blues band: Mike Bloomsfield på gitar, Jerome Arnold på bass, Sam Lay på trommer og Barry Goldberg på piano. Noen mener at Dylan hadde blitt provosert av nedlatende kommentarer som at elektisk musikk har ingenting på en folk-festival å gjøre. Trolig hadde Dylan allerede bestemt seg for å presentere noen av sine nye "rocka", elektriske låter -det nye "soundet". Den ferske platen, Bringing It All Back Home, var delt i to, en elektrisk side og en akustisk. Konserten ble et veiskille. Et brudd med folkbevegelsen. En bevegelse som hadde gjort Dylan til sin fremste talsmann etter platene The Freewheelin' Bob Dylan og The Times They Are A-Changin'. Men Dylan var ikke interessert i å fronte noen bevegelse. Den ble for klam, for trang, for reaksjonær for en Dylan som på denne tiden var i rasende utvikling.



Dylan var ganske enkelt for talentfull til å forbli en "folksanger". Ingen kunstnere vil bli forstått og (feil) tolket av sin samtid, men  heller være en visjonær - et skritt eller to foran alle oss andre. Reaksjonene fra publikum er gjenstand for forskjellige tolkninger. Hvorfor buet enkelte? Var det pga av den høye lyden? Var lyden dårlig?  Var settet for kort? Var de sinna på arrangørene? Uansett ble buingen koblet til at Dylan spilte elektrisk. Han hadde "sviktet" sine venner i folkebevegelsen. Personlig tror jeg at buingen først og fremst var en reaksjon på at det knapt gikk an å høre tekstene. Det var jo tross alt "budskapet" som var det viktigste (viktigere enn musikken) i den politisk korrekte folkemusikkbevegelsen. På den neste verdensturneen fortsatte buingen under de elektriske settene. Trolig mer fordi det var politisk korrekt å gjøre det enn at folk faktisk ikke likte "den nye Dylan". Sjekk disse tre videoene og se Dylans hurtige forvandling fra en nesten unnskyldende, beskjeden folksanger til en svartkledd, selvsikker og ofte cocky rockestjerne.

Newport 1963 - North Country Blues



Newport 1964 - Mr Tambourine man

















Newport 1965 - Maggies Farm

Vittige øyeblikk i rocken: I dag: Sex Pistols

Sex Pistols gjester The Bill Grundy show 1 desember 1976. Det måtte jo bli baluba.




Fra Wikipedia:
Grundy became notorious in a matter of two minutes owing to an incident that occurred when the punk band Sex Pistols and their entourage appeared at short notice on the Today show of December 1, 1976. They were a last minute stand-in for Queen, who were forced to cancel. The Today show was broadcast live and uncensored during daytime hours at a time when obscenities were forbidden.










The interview began when Grundy proceeded to introduce and provoke the band, with tongue firmly in cheek. He joked that he was under the influence as he introduced them - "...they are as drunk as I am!" Initially he received mocking but polite responses from Glen Matlock. However, Steve Jones, when asked by Grundy what the band had done with the £40,000 given to them by their record company, said: "Fuckin' spent it" which was apparently not noticed by Grundy at the time. This was followed by two more uses of the word "fuck" by Jones (only the fourth and fifth occurrences of this on British Television at the time^[2]). Following this, Johnny Rotten muttered the word "shit" under his breath, but when asked, said that it was nothing but a "rude word." Grundy insisted that Rotten repeat what he had said, which he did loudly, and then responded by mocking Rotten's compliance.















Next, Grundy jokingly made advances on Siouxsie Sioux, who appeared as part of the band's entourage, by saying "let's meet afterwards shall we?" Steve Jones responded by calling Grundy a "dirty sod" and a "dirty old man." Grundy further goaded Jones to "say something outrageous", a challenge Jones was ready to meet. He called Grundy a "dirty bastard" and a "dirty fucker" (to which Grundy mockingly responded "what a clever boy") and finally proclaimed "what a fucking rotter." As the show ended, Grundy could be seen muttering what some people believe to be "oh shit" as the credits rolled and as the band began dancing to the closing theme.
Although Today was only shown in the London ITV region, it became a national story due to coverage and comment by the tabloid press. As a result, Grundy was suspended for two weeks and Today was cancelled two months later.

Bemerkelsesverdige øyeblikk i rocken: I dag: Queen

Live Aid, Wembley Stadium, London 13. juli 1985 

Queen leverer en av tidenes konserter foran et fullpakket Wembley. Året før hadde Queen gjort "comeback" med platen The Works, en plate som var noe mer fokusert og rocka enn disco/soul-flørtingen på Hot Space (1982). Et plate som hadde etterlatt gruppen med brukket rygg og i ingenmannsland. (Joda, noen høydare finnes jo, ikke minst Under pressure). Det var låten Radio Gaga, skrevet av trommis Roger Taylor, og påfølgende video, som gjorde Queen aktuelle igjen -som et band å regne med. Uten den låten og videoen hadde ikke bandet fått den posisjonen og den spilletiden de fikk under Live Aid. Det er på Live Aid at Queen får tilbake selvtilliten, det er akkurat her at Queen vinner tilbake publikum. Det er her Freddie Mercury - igjen - får vist hvilken eminent frontfigur og sanger han er. Det er denne opptredenen som la grunnlaget for gruppens "Stadionband" status de neste 6 årene fram til Mercurys triste avskjed. Det er mange store minner fra Live Aid, men det største av dem alle er når publikum klapper til...-all we hear is Radio Gaga..Radio Gogo..Radio Gaga....Radio Blah blah.

Bemerkelsesverdige øyeblikk i rocken: I dag: Sinéad O'Connor

Den 16 oktober 1992 ble Bob Dylans 30-års jubileum som plateartist feiret med en stor konsert i Madison Square Garden i New York. En lang rekke med kjente artister var på scenen for å hylle Bobbaen. En av artistene var irske Sinead O'Connor. Planen var å synge I Believe In You, men publikum er tydeligvis irritert over "noe", og viser høylydt sin misnøye med at hun nylig hadde revet i stykker et bilde av Pave Johannes Paul II på det direktesendte showet Saturday Night Live. At det konservative, ultrakristne og dobbelmoralske USA ikke skjønner bæret av denslags (berettiget) kritikk  burde ikke overraske noen, men at dette publikummet - som liksom skal være Dylan-fans - ikke skjønner bæret, og glemmer at Dylan selv var en samfunnskritikker av rang, er bare skammelig og pinlig - og dumt, veldig dumt. O'Connor ber etterhvert bandet slutte å spille før hun - som på Saturday Night Live - synger en versjon av Bob Marleys War. Kritikken hennes mot Paven og Vatikanet er dessverre like aktuell i dag som dengang; Nemlig at Den Katolske Kirke dekker over og skjuler sexovergrep mot barn begått av prester og biskoper over hele verden. Eller som hun så treffende sa det.. - Fight the real enemy.

Info om concerten

Slik I Believe In You høres ut når hun gjør den:

Opptredenen på Saturday Night Live

Bemerkelsesverdige øyeblikk i rocken. I dag: The Beatles' Rooftop concert.

Beatles spiller sin første konsert på nærmere tre år. Datoen er 30. januar 1969 og vi er på taket av Apple-bygningen i Savile Row, London. Litt ekstremt muligens. Min egen teori er at de gjorde det for å slippe unna alle de hylende damene som gjorde at de gikk lei av å spille live. De kunne jo knapt høre seg selv spille inni alt bråket. 

Setliste

• Get Back
• Get Back #2
• Don't Let Me Down
• I've Got A Feeling
• One After 909
• Dig A Pony
• I've Got A Feeling #2
• Don't Let Me Down #2
• Get Back #3

 

 

 

The Rooftop concert info

Bemerkelsesverdige øyeblikk i rocken: I dag: Pink Floyd

Da Roger Waters forlot Pink Floyd i 1983 var han overbevist om at det var slutten for gruppen. All den tid han selv var den kreative og de andre "ikke var i stand til å bidra nok". Ikke faen om gruppen kunne fortsette uten ham. Men Pink Floyd hadde mistet et sentralt medlem tidligere, allerede i 1968, da Syd Barrett - pga et dopforbruk ute av kontroll -  ikke lenger var i stand til å være gruppens hovedlåtskriver, gitarist, sanger og frontfigur. Dengang hadde de andre medlemene, pluss Gilmour, tatt ansvar for det kreative med hell. At de gjenværende medlemmene skulle fortsette, etter å på ny ha mistet et sentralt medlem, og attpåtil fremdeles kalle seg Pink Floyd, var utenkelig for Waters. Han gikk da også til rettsak for å nekte dem å bruke Floyd-navnet, men tapte. Et av rockens mest opprivende og bitreste brudd var et faktum. Siden har det vært mildt sagt kjølig dem imellom. Rick Wright hadde fått fyken av Waters allerede før The Wall var ferdig, og var ikke med på The Final Cut (1983). På A Momentary Lapse of Reason (1987) er han faktisk kun gjesteartist! (Han er offisielt medlem av gruppen igjen på The Division Bell, 1994.) Bare Nick Mason, som den godslige, umulig å mislike "Ringo" typen han er, har klart å bevare et vennskapelig forhold til Waters. Roger Waters og David Gilmour møtes igjen i 2005, for første gang på 22 år (se video). År med skittkasting (hovedsaklig fra Waters's side) var over. Dette var foranledningen til Pink Floyds gjenforening under Live 8-konserten i 2005. Det ble diskutert verdensturne, men dette ønsket ikke Gilmour. Men de har fortsatt med å spille sammen. 2 mai 2011 dukket Gilmour opp og gjorde Comfortably Numb med Waters i London. Den låten, melodien, var nesten ferdig til Gilmours første soloplate som kom i 1978. Heldigvis ble den ikke brukt der, kan man vel si? The Wall hadde vært mer enn litt fattigere uten Comfortably Numb.

Mer om Live 8 her

 

David Gilmour joining Roger Waters on The Wall to perform 'Comfortably Numb' at London's O2, May, 2011.  

Bemerkelsesverdige øyeblikk i rocken: I dag: Eric Clapton

I dag, Ok mest en kuriositet dette: Når Eric Clapton  - høy på kokain - mister gitaren pga at reimen er festet feil. Vi er midt i sangen Further up the Road fra The Last Waltz . Robbie Robertson overtar og leverer en gnistrende solo før Clapton overtar igjen.

The Fear anmeldelse

En psykologistudent innviterer noen venner til en hytte på fjellet som en del av et eksperiment. Planen er å avsløre deres innerste frykter og la dem konfronteres med dem. En gammel indiansk trefigur! våkner til liv og ting begynner å skje. Gamle hemmeligheter og spøkelser fra fortiden dukker bokstavelig talt opp og gjør tilværelsen riktig så utrivelig - mens vi humrer fra godstolen. Helt grei grøsser dette her, selv om det er vel mye koking rundt i skogen om natten og alt det der. Et par teite karakterer trekker ned, mens Wes Craven dukker opp i en gjesterolle. Føler at hele potensialet ikke kom ut her. 3.5/6

The Werewolf And The Yeti anmeldelse

Den mildt sagt rotete handlingen i The Werewolf And The Yeti begynner med at vår venn og eventyrer Waldemar Daninsky (Paul Naschy) blir med på en ekspedisjon til Tibet for å søke etter Yetien høyt oppi fjellene i Himalaya. Waldemar roter seg etterhvert vekk fra resten av ekspedisjonen og er snart håpløst fortapt i fjellene. Etter mye vandring snubler han over en opplyst hule okkupert av to vakre damer som viser seg å være varulv og vampyr. Han tar livet av dem begge, men blir bitt. Den neste fullmånen løper Waldemar rundt som varulv mens resten av ekspedisjonen blir angrepet av banditter. Dette er den åttende Hombre Lobo-filmen, en serie av tolv spanske skrekkfilmer (med Paul Naschy som varulv) laget mellom årene 1968 and 2004. Denne, fra 1975, kan vel sies å komme på et tidspunkt da spansk grøss var på vei nedenom. Men for en ekstrem sjeldenhet av en film dette er. Nesten umulig å få tak i. Bannlyst og video nasty selvsagt, joda, men ikke veldig blodig - den var da heller aldri lenge på BBFF-listen. En stakkars dame blir flådd mens et ekspedisjonsmedlem blir spiddet -that's it. Jakten på Yetien er strengt talt en bi-handling og klimakset, kampen mellom varulv-Waldemar og Snømannen, er bare pinlig. De fleste av B-filmens kjennetegn er på plass her: Dårlig spill, horibelt manus og med elendige spesialeffekter. Filmen er selvsagt herlig dubbet til engelsk. Finnes kun som VHS altså. Denne kommer aldri på DVD. 2/6.

Devil anmeldelse

 

Fem mennesker blir sittende fast i en heis i en svær bygning  i Philadelphia. Like før har en fyr begått selvmord ved å hoppe ut av den samme bygningen. En av vaktene mener han ser djevelens ansikt på en monitor som overfører bildene fra overvåkningkameraet inni heisen.

When I was a child, my mother would tell me a story about how the Devil roams the Earth. Sometimes, she said, he would take human form so he could punish the damned on Earth before claiming their souls. The ones he chose would be gathered together and tortured as he hid amongst them, pretending to be one of them. I always believed my mother was telling me an old wives' tale.

Grusomme ting begynner etterhvert å skje der. Kan djevelen virkelig være blant dem? Filmen lyktes bra med å bygge opp klaustrofobisk spenning samtidig som vi får vite mer og mer om karakterene. En sjefsetterforsker av en purk blir satt på saken. Kan en kjip hendelse i livet hans fem år tilbake ha noe med saken å gjøre? Interessant setting dette her, men det koker ut i lite, etterhvert rot, tøys og kjedsomhet. Og kristen moralisme og logikk ala "If the Devil excists, then there must be God also" blir bare kleint, teit og latterlig. At djevelen  - som jo er en kristen oppfinnelse anyway - skulle koke rundt i en heis og leke flasketuten peker på virker ikke veldig sannsynlig. Har han ikke annet å ta seg til? Er det ikke noe gøy å være stemmer inni hodene til folk lenger? Har han begynt å kjede seg? 3/6

Wrong Turn anmeldelse

 

Backwood Brutality er en fin sjanger. Denne gangen er handlingen lagt til de dype skoger i West Virginia. Chris er på vei til et jobbintervju ha han kjører inn i en traffikkork. Han bestemmer seg for å finne en alternativ vei til Raleigh. Det var ikke særlig lurt, nei. Lenger borti skauen treffer han på en vennegjeng som har motorhavarert. Noen har visst lagt en spikermatte over veien. Veien ut av uføret skal vise seg å bli alt annet enn lett. Dette er en grøsser som stjeler en hel del fra Deliverance, The Hills Have Eyes og Motorsagmassakren. En del bra gørr og kannibalisme trekker opp selv om gutta på skauen er litt klisjeaktig fremstilt. Noe intetsigende karakterer gjør at vi nesten venter på at mutantene får kloen i dem. Da blir det litt gøy på landet og humring fra godstolen. Bra doser uhygge og kvepping, men kunne vært enda bedre. 4/6

The Amityville Horror anmeldelse

 

DE FLESTE ULYKKER SKJER I HEIMEN
En familie flytter inn i "drømmehuset" selv om de har fått vite at den forrige familien som bodde der fikk en svært ublid skjebne. Gjett om det var et smart trekk? Ok spill og effekter og det der, men det blir ikke skikkelig ondt nok for oss veteraner dette - og hus-grøssere spiser jeg til frokost.  Slike Hollywood-varianter av hus-grøssere er egentlig mest teite. Det er lett for at det snikes inn klein og kvalm kristen moral, selv om det jo var  kristenfolket som i sin tid "oppfant" Satan. Så når prester skal kjempe mot dem blir det omtrent som en slange som biter seg selv i halen. Dessuten er myten alle filmene er basert på en løgnhistorie skapt av media. Et par fine kveppescener, en sexy barnevakt og en prest som blir jaget ut av huset av bier er blant høydepunktene. Småkjedelig remake av originalen fra 1979 dette. Orginalen biter litt mer enn dette, tross alt. Nei, takke meg til en kopp te, ja. 3/6