En gammel urne blir funnet på en kirkegård litt utenfor Roma og sendes til Museum of Ancient Art hvor den blir åpnet. Urnen inneholder gjenstander som tilhører Mater Lacrimarum, the Third Mother. Den eneste - og sterkeste - overlevende av tre mektige hekser som i århundrer har bidratt til å spre terror og død. Oppvåkningen av The Third Mother frigjør en demonisk kraft som forpester Roma, mens hekser over hele verden kommer for å hedre henne. Det blir Sarah Mandys oppgave å stoppe faenskapen. Som datter av en hvit-magi heks - drept av Mother Suspiriorum, en av de andre heksene - må hun bruke alle sine egne psykiske krefter for å stoppe "Mother of Tears ' før hennes onde erobrer verden. Mother of Tears er den siste filmen i Dario Argentos Mother-triologi, som begynte med Suspiria (1977) og fortsatte med Inferno (1980). Og for et rot av en film dette er. Inkonsekvenser og logiske brister står i kø gjennom hele filmen. Roma terroriseres av hekser som ser ut som kvasirockere - rømt fra en Mötley Crüe-video fra 80-tallet, samtidig syns politiet at Sara er den rare med sitt mas om demoner og skumle apekatter (og skumle det er de!). Den store apocalypsefølelsen får vi aldri og det beste hadde nok vært å holde religion utenfor handlingen. Hvorfor er det ingen som bryr seg om at byen (liksom) raser sammen? Innimellom alt fjaset finnes det dog skumle stemninger og flere av drapene er herlig motbydelige. Slutten ender i ren komedie og parodi nede i Romas katakomber, i noe som ser ut som et raveparty for emo-tullinger og goth-wannabies. Argento, den gamle mester, klarer ikke helt å fullføre triologien med verdighet, dessverre. Karakter 3/6
