USA 1825. Richard Harris er en engelsk Lord som under en jakttur blir angrepet og tatt til fange av en gjeng med Sioux-indianere. Han får beholde livet, men fremtiden ser ublid ut som slave, med påfølgende ydmykelser. Etterhvert lærer han stammen å kjenne og oppnår respekt - først og fremst gjennom sin styrke og stahet. Til å hjelpe seg har han slaven Batise, en irriterende karakter som overforklarer ting som hadde gått seg til av seg sjøl. Batise er rett og slett enerverende og burde ikke vært der, selv om det ville gitt oss en del dialog på indiansk -uten teksting. Jeg mistenker filmmakerne å putte Batise-karakteren inn i filmen fordi de fryktet at publikum ville bli frustrerte og apatiske av for mye utekstet indianersnakk/mangel på engelsk tale. Sånn sett er Batise det samme for denne filmen som volleyballen Wilson var for Castaway. Mulig liv og røre her er litt Hollywood, og indianerne blir litt vel mye Pochahontas, men ritualene er visstnok autentiske -inkludert det berømte Sun Vow, der Harris henger etter huden. Noe forutsigbar og påtatt virker filmen i dag, men Harris er bra hele veien, men aller best er han når han synger My Boy. Jada. 4/6
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar