The Driller Killer anmeldelse

Kunstmaleren Reno Miller, spilt av Abel Ferrara selv, sliter med å få endene til å møtes. Han jobber med et "mesterverk", men den antatte kjøper, en gallerieier, blir ikke særlig imponert. Han ligger etter med husleien for kåken han leier med kjæresten og hennes lesbiske elsker. Når punkbandet Roosters flytter inn i samme bygning begynner ting å gå på nervene løs. Reno kjøper en batteridreven drill og begynner å drepe uteliggere i strøket. Uteliggerne er for ham et irritasjonsmoment; et symbol for samfunnets forfall - og kan derfor drepes. Drapene er ganske drøye, og det spares ikke på noe. Abel Ferraras første film er en blodig reise gjennom New Yorks bakgater. Bannlyst og en soleklar video-nasty. Det er natteliv, foråtnelse, fortapelse og et urbant rått uttrykk som møter oss. Med dråper av religion, lesberi, frelse og fallera. Synd da at det egentlig ikke er handling her å snakke om. Det prøves å være litt Taxidriver, men kommer selvsagt ikke opp mot den. Ferrara er en heller svak skuespiller og hans usympatiske karakter klarer heller ikke å skape interesse eller empati. Det hele blir for ufokusert, og forsøket på å si noe om New Yorks (oppegående) punkscene gjennom bandet Roosters funker bare ikke. Dessuten låter de bare sidrumpa og malplassert. Snart blir dette bare kjedelig.  Ferrara gikk videre og gjorde bla. a. filmer som MS.45 (1981), King Of New York (1990), Bad Lieutenant (1992) og The Funeral (1996). 3/6